I den komtemplative, gjerne stille, bønn kan du finne ro til å hvile fra det som er ditt “eget”. Flere ganger i det nye testamentet (se Matteus 10,38-39 og Markus 8,34-35) refereres og gjentas Jesu ord om å legge ned sitt eget og ta opp sitt kors og følge Han. Det handler om å miste “sitt” liv for å finne selve livet. I det å miste sitt liv viser Jesu vei. En vei som leder til en ny dimensjon gjennom en oppstandelse du får del i. Søk å leve ditt livet, mer og mer hver dag, i kontakt med dybden i deg selv. I denne kontakten med ditt indre vesen og Guds egen Ånd som vekkes til live i ditt indre, finner du frem til hvilen fra deg selv. Med deg selv, menes da ikke ditt egentlige jeg, men det kan være alle dine persona, masker og ditt ego som anvendes i din ferd på jorden. Ved å gi avkall på dette slik at det ikke regnes som det avgjørende, finner du det som Gud har lagt ned i deg. I en stille overgivelse kan du legge ned det som ikke er ekte og lodde dypere.

Når det går opp for mennesket at tanker bare er tanker og at nettopp evnen til å tenke bare er et verktøy som kan benyttes når det gagner,  kan dette oppleves som en aldri så liten revolusjon! I mange menneskers liv har tankene for stor plass og også makt. Mennesket kan la seg styre og kastes hit og dit av tankenes underlige og tidvis kaotiske spill. I det øyeblikket at tankene avsløres som det de faktisk er, altså ikke annet enn tanker, da skaper dette en følelse av frihet. Denne nyvunnede friheten fra tankene, tanker som nå bare kan komme og gå som blader på bekkens overflate, kan da benyttes til å bevege seg lengre på den kontemplative veien. Når tankene mister sin urettmessige kraft kan sinnet også stilne og bli roligere. I denne erfaringen kan det skapes et rom for en kontemplativ stillhet og en ny forventning i møte med det ukjente og spennende farvann.

En del forbinder kontemplasjon med bønn, gjerne stille bønn. Så lett og så vanskelig, nettopp det å være stille, det å praktisere stillhet. Mennesket (les: vårt ego) har et behov for å snakke, forklare, meddele, forsvare og argumentere. Kan det være at det beste vi ofte kan gjøre bare er å være stille? Være stille…vente…i overgivelse…Kanskje kan du bare starte din bønn med noe ord som Peter sa til sin Mester (da han hadde mislyktes som mest): “Herre, du vet alt.” Gjør det “enkelt”. Vær stille. Prøv det.

Å leve med en kontemplativ livsholdning kan være å velge stillheten slik at en evner å søke innover for så å kunne leve kontemplativt også i den praktiske hverdagen. Som den tyske dikteren Rilke skal ha nevnt: “The only journey is the journey within”. Dette er en overdrivelse, men understreker likevel viktigheten av å søke innover. I sitt innerste kan mennesket finne en guddommelig fred som bærer en gjennom skiftende ytre omstendigheter. For noen oppleves deler av veien som den mørke natt som Johannes av Korset beskriver. Men like fullt er det sant at “den som søker den finner” slik Jesus hevder.

I en travel hverdag gjelder det å finne tid og sted til å falle til ro, om enn bare noe få minutter. “Fall til ro og kjenn at jeg er Herren” står det skrevet i Salmenes bok. For å begynne på en reise innover må en først greie å falle til ro. Denne veien fører til en oppdagelse av Guds bilde i deg. Men det er vanskelig, ja nær sagt umulig, å gå denne veien uten også å møte smerte. På denne veien kan Jesus gjennom sitt eksempel være en veiviser.

Fortsetter…

Følg med! Snart oppdateres siden med mer informasjon om det kontemplative livet.